Eller kanskje rettere sagt for å bli fit.
Hvordan vil du beskrive smerte? Ordboka sier “smerte er en subjektiv opplevelse, en ubehagelig følelse/opplevelse.” Jeg sier privattime med Monica på Modus og især lårstrekk. Det kaller jeg virkelig smerte! Vondt, vondt, vondt. Smerte, smerte, smerte. Tungt, tungt, tungt. Og etter hvert som jeg talte repetisjoner for mitt indre, gjorde det vondere og vondere. Og jeg kunne ikke annet enn å ymte forsiktig frempå om at “dette gjør jo vondt”. Ikke kunne jeg lure meg unna en eneste liten repetisjon, for Monica sto støtt som et fjell der og minnet
meg på om at det er “bare” 6 ganger igjen.

Og vet dere hva? Det er sånn det skal være. Jeg skal bli fit. Og da skal det være smerte. Jeg har sullet rundt inne på det styrketreningsrommet i flere måneder og følt at jeg har vært kjempeflink. Og for all del, sakte, men sikkert har jeg jo økt styrken. Men greia er altså at jeg har ikke vært flink nok til å presse meg selv. Noe som er helt naturlig, hvorfor skal man frivillig utsette seg for fysisk smerte?
Fordi muskelbygging kort sagt går ut på å gjøre noe som er så anstrengende at man lager små “sår” i musklene. De vil få sjokk, og når de heles, vil de bygge seg opp enda litt sterkere for å unngå og bli overrasket over nye fysiske anstrengelser. Med andre ord blir kroppen sterkere og mer fit. Og det er jo målet.
Så etter å ha klaget til Monica om at styrketrening er kjedelig og langtekkelig, satte hun meg opp på en privattime med henne. Og det var virkelig genialt! Når jeg tenkte NEI og skulle til å si at dette gidder jeg ikke mer, minnet hun meg raskt på at jeg var nesten halvveis. SÅ da tok jeg meg sammen, og gjennomførte øvelsene.

Når man trener, så trener man. Ingen er vel på treningssenter for stort annet, så hvorfor ikke gjøre det ordentlig? Faktum er at jeg måtte doble vekta og mer til på flere maskiner. På for eksempel lårpress har jeg kost meg med 50 kg. Sammen med Monica fant jeg ut at det slett ikke var noe problem å overleve 110 kg. Og på lårpress gikk jeg fra 15 kg til 30 kg. Så det sier vel litt om at det kan være greit å trene sammen med noen andre.

Jeg mener når jeg sier at jeg aldri har gjort meg selv så FYSISK vondt som å sette meg opp på privattime hos Monica på Modus. Den der forbannede lårstrekkmaskinen er rene torturen, og etter to sett med 12 repetisjoner, kjente jeg at tårene presset på da jeg skulle begynne på tredje. Og for ikke å snakke om grusomme armøvelser for å trene triceps, biceps og jeg vet ikke hva. Men vet dere hva? Jeg likte det. Når man er ferdig med å dirre over maskinene, hva er da bedre enn å ta en varm dusj med tidenes beste samvittighet?
I dag gjentok jeg forresten seansen på egenhånd. Og jeg var nesten like flink som jeg var sammen med Monica. Tross alt hadde vi jo funnet ut hvor mange kilo jeg burde klare, så da måtte jeg bare presse meg. Og jeg blir bare mer og mer fascinert over hvordan min egen mentalitet endrer seg. Som en ekte bodybuilder svettet jeg over maskinene, stønnet og lagde skumle grimaser – og gjennomførte programmet for armer og ben. Og heldigvis var jeg alene, så ingen kommer noensinne til å bruke det mot meg ;)

God pinse, alle sammen :)