Ettersom jeg har stått temmelig offentlig fram som slanker, er det vel naturlig at jeg får mange kommentarer og blir gjenkjent i byen. For enkelte kan det høres skremmende ut, men for meg er det en 100% positiv opplevelse. Hvorfor? Jo, fordi de fleste spør hvordan det går, og kommenterer at de ser at jeg har oppnådd resultater. Noe som er svært motiverende!

Overvekt er et ømtålig tema for alle som lider under kampen mot kiloene. Samfunnet har en nokså idealistisk “norm” på hva som er “normalt”, og de fleste av oss ønsker jo å ta seg best ut. Ergo er det denne “normen” vi streber etter. Eller i det minste drømmer om. Stram rumpe, slank mage med vaskebrett, smal midje eller svulmende overarmer. Idealene skilles kun på kjønn. Og gjennom media fóres vi dag ut og dag inn med bilder og video av kjendiser, modeller og whatnot som i de aller fleste tilfellene har et utseende som ligger innenfor “normen”.

MEN: er denne “normen” noe vi virkelig bør strebe etter? Eller bør vi ta et nakketak på oss selv og innse at mennesket ikke er bygget på én og samme lest? Skal vi akseptere at ikke alle kan få “drømmekroppen”, men allikevel kan se skikkelig bra ut – ut fra sine egne forutsetninger?

La meg konkretisere med et eksempel. Mange kvinner har brede hofter, og derfor har de en nokså bred rumpe. Det handler absolutt ikke om overvekt her – bare om gener som umuliggjør en “standardisert” barbie-kropp. Og om du spør meg, er det INGENTING i veien med skikkelige kurver der bak – la en kvinne være en kvinne! Uten at jeg skal disse de eksemplarer av det motsatte kjønn som fra naturen har en smal hofte.

Det som bekymrer meg er at denne kroppsfikseringen later til å ha så stor innvirkning på folk flest at det påvirker hvordan de ser på andre mennesker. Vær ærlig: dømmer ikke du etter utseendet? Hvordan kan dette påvirke deg dersom du ser etter noen å bli glad i? Lar du overvekt komme i veien for å møte et menneske som kanskje kan være din perfekte partner?
For å være ærlig, tror jeg faktisk jeg treffer nokså mange spikre på hodet her. Jeg tror nemlig at jeg har “gått glipp” av et par kjærester i mitt liv takket være noen kilo for mye (og rett skal være rett – de siste to årene har det vært veldig mye Vidar…).
Jeg tør påstå at jeg er en 100% ærlig, trofast og hengiven fyr som vil bli en meget god livspartner, men jeg tror at mitt utseende til nå har vært til hinder for kjærligheten. Når det er sagt; jeg er ikke så dum eller naiv at jeg tror at det indre betyr så mye at et dårlig ytre ikke har noe å si. Man må jo ta visse hensyn til hva man setter på menyen…

Poenget mitt er: samfunnets “idealmenneske” er ikke noe vi skal trakte etter. For det første er de færreste skapt til å ha den perfekte kropp uten enorm innsats. For det andre er “idealmennesket” både photoshoppa, stylet, redigert og operert. I de fleste tilfellene. Men husk: Polish a turd; it’s still at turd!!! (oversatt: du kan pynte en lort, men det er fortsatt en lort).

Så hva er da fellestrekket med meg og f.eks. Brad Pitt? Begge er i media, begge blir gjenkjent av fremmede. Med en solid klasseforskjell – men dog.
Forhåpentligvis kan jeg gjennom min uvesentlige “kjendisstatus” (som også er ekstremt lokal, må vite), få fram budskapet: Det går an å gjøre noe om man bare gidder å legge to pinner i kors.
Du vil aldri se meg med vaskebrett og polert kropp; Jeg tror jeg foretrekker noen kosekilo. Du vil aldri se meg med et par blonde Casco-babes (mitt navn på glamour-modeller med uekte frontparti) i armkrokene. Men du vil kunne se Vidar med en normalt slank kropp og et livsglad smil, traskende i vår lokale fjellheim eller på Modus sine milkshake-maskiner. Og kanskje kan min historie motivere noen til å gjøre noen positive endringer i sitt liv?

I går var jeg på nok et intervju med lokalavisa, og det sies at det står på trykk i morgen. Og da får du se 4 høner og 1 hane som har gjort en solid innsats. Og gjett om det vises på oss! Jeg er meget imponert over resultatene jeg fikk se (har ikke sett folkene “live” siden det første intervjuet).

Så får vi håpe at min ubetydelige og kortvarige “kjendisstatus” kan bidra til at flere får opp øynene for positive livsstils-endringer. Jeg synes det er kjempelett, nå som jeg er så godt i gang. Tenker ikke på slanking engang; nå går det på autopilot.

Og seriøst: Når JEG klarer det, klarer alle det! Den eneste forutsetningen er viljestyrke. For å sitere Yoda fra Star Wars:

Do, or do not. There is no try.

(gjør, eller gjør ikke. Det eksisterer ikke forsøk)

Og med disse episke ord fra min lille, grønne venn, ønsker jeg en fortsatt fin uke til alle lesere!

Tidligere innlegg:
Motivasjon, målsetting, drømmer…
Ketose adjøss!
Kaninføde!
Sosial slanker
Positiv skuffelse?
Mental motivasjon?
Morgenstund er tull i grunn?
Ukene går!
Atter kjøtteter!
Første steg er tatt
Dørstokkmila part deux
Det går likar no
Frivillig selvplaging